Veien, sannheten og Livet

 Magnus, Sven og Espen er veldig gode barndomsvenner av meg hjemmefra Gjerdrum. Helt siden 6. klasse når jeg for alvor ble inkludert i gjengen, har vi hengt sammen i utallige timer både med speiding, langrenn, skole og diverse turer både inn- og utlands. I dag bor Magnus i Oslo sammen med sin kjære Katrine hvor de begge studerer medisin på 4. året. Etter at Espen flytta opp til Trondheim i forrige uke har resten av oss nå slått oss til i trønderbyen.

Men tilbake til dagene i syden. Siden vi hadde med jenter, og gjerne ville utnytte dagene hadde vi selvfølgelig bestilt frokost på hotellet hver morgen. Dette førte til at vi egentlig hadde en riktig så trad familieferierytme på dagene, med tidlig opp og hoppe. I tillegg hadde også Sven og Espen et eget singelgutta-opplegg om kveldene som førte til at senga for deres del ble benyttet minimalt. Men som dere ser på bildet var det fortsatt krefter igjen til et slag beachball i vannkanten.

Tre av dagene slo vi til å leide bil. Bil og bil, vil kanskje noen si, det var en Hyundai Atos, som vi akkurat klarte å presse 5 stk og 2 luftmadrasser inn i, bare med litt bruk av svette, blod og tårer. Å kjøre bil i Hellas anbefales på det sterkeste. Det var en fryd å kjøre mellom illsinte grekere, som tuta, kjørte forbi på begge sider og gjerne samtidig som det kom biler i mot. Etter tre dager var jeg helt med, og skjelte de ut tilbake igjen. Bilhornet er undervurderti den norske bilkulturen.

Bilen gjorde jo også at vi fikk sett litt større deler av øya. Hver dag dro vi til et nytt sted og fikk dermed større glede av uka vår. Når vi også klarte å komme oss gjennom uten uhell kan jeg ikke si annet enn at det gikk glatt (kanskje med unntak av at Katrine ble litt småkvalm når Sven kjørte...)

Men leiehysteriet stoppen ikke med bil. Vi leide også sykler og skutere. Sykling fant Sven og Espen ut at måtte være en ypperlig aktivitet i den kun 30grader lufta. Og målet var selvskrevent: øyas høyeste punkt Pantokrator, på over 900mho. Siden Magnus og Katrine hadde en dag for seg sjøl, måtte jeg pent slenge meg med. Og det ble et slit, men en koselig slit. Det var nemlig usedvanlig fint oppover liene. (U)heldigvis så punga Espen sykkelen i det han skulle ta en liten avstikker fra ruta, og det midt oppe i fjellet. Ingen ekstra slange, ingen lappesaker. Vi prøvde å spørre noen lokale om hjelp, men velviljen var liten, og lappesaker hadde de ikke hørt om: "kjøp ny slange", sa de. Lettere sagt enn gjort 10 km unna nærmeste butikk. Vi måtte ta beina fatt.

Men Sven ga seg ikke å ville til toppen. To dager etter skrøyt han på seg magasjau om morran, og blei igjen hjemme, mens vi andre dro å bada på andre siden av øya. Men pigg som han var, leide han sykkel for andre gang og besteg fjellet alene, ettertrykkelig dokumentert av hans eget digitalkamera.

Enda en gang, noen dager senere, klarte Sven å bestige fjellet, men denne gangen lot ikke Espen seg lure å beit seg på. Men det skal sies at det nå var skutere som bar de mot toppen. Og ned igjen da Sven. Sven hadde et delmål med skuterturen, og det var å overbevise for seg selv at motorsykkel ikke var noe for han. Jeg veit ikke Sven, døm selv! Han tryna nemlig på vei ned igjen, da han skulle sjekke om det gikk ann å holde gassen i bånn rundt en 180 graderssving.

Men nå er vi trygdt hjemme igjen. Stappfulle av minner, og stappfulle av god gresk mat. Ferie anbefales!