Veien, sannheten og Livet

Sykkeltur: Kristiansund - Ålesund

2006-09-24T04:09:29+02:00

Fra sund til sund.

På en eksamensfest i våres ble det avtalt at sommeren 2006 måtte brukes på en real sykkeltur. Mål: Atlanterhavsveien. Egentlig var det flere som hadde lyst til å være med, men til slutt var det kun Espen og meg som hadde sjansen. Og sommer ble til årets tre første høstdager, før vi endelig kom oss av sted. Men da lot vi oss ikke be to ganger, pussa syklene, kjøpte bagasjebrett og sykkelveske, pakka sekken og red avsted.

Dag 1: Trondheim Kristiansund

En relativt heftig ettappe på ca 200 km. Men i mangel av frimodighet tok vi hurtigbåten. Forresten helt genialt. Billig for studenter, og mye raskere enn bil eller buss. For en Energi og Miljø-entusiast var det også en seværdighet at båten stoppet ved Tjeldbergodden, der det planlegges å bygge gasskraftverk.

Vel fremme i Klippfisk byen satt vi opp teltet og unte oss selv et restaurantmåltid allerede før vi hadde startet å sykle. Som antydet er Kristiansund kjent for sin Klippfisk, så vi oppsøkte en meget koselig og anbefalt fiskerestaurant som kunne tilby oss et uvalgt av havets deilkatesser.

Dag 2: Kristiansund - Ona fyr

I reiseplanen vår stod det at vi skulle sykle over tre dager, men Espen hadde brukt opp feriedagene sine, så vi måtte klare det på to. Et raskt titt på ferjetidene under båturen fredagen, viste at det skulle kanskje gå akkurat å nå målet vårt med litt flaks. Bare synd jeg la igjen ferjetidene på den første ferja..

Så for sikkerhetsskyld satt vi klokka på halv sju første dagen, for å rekke første ferja til Averøya. Og for å sikre oss at vi rakk neste, tok vi bussen videre de første 3 milene også. Heldigvis har 177 full oversikt over både ferjer og busser i hele fylket, selv om dama i andre enden var lettere oppgitt 5 gangen jeg ringte - det var mange ferjer.

Et stykke etter der bussen slapp oss av var turens første og store mål: Altanterhavsveien. Veien ble kåret til århundretsbyggverk i Norge i 2005, og forbinder Averøyas vestside med fastlandet. Veistrekket er 8274 m langt, og har 8 bruer, hvor Storseisundet bro er den største med en seilingshøyde på 23 meter.

Det var flott. Men forventningene var også ganske store, så jeg ble egentlig nesten litt skuffa. Men bare nesten. Det var virkelig flott.

Sykkelturen gikk videre. Espen leste i sin bok fra lansforeningen for syklister, og oppdaterte meg løpende på seværdigheter lagns veien. Byster og statuer, museer og tidligere middelalder senter. Et stykke etter Atlanterhavsveien lå tettstedet Bud, som i middelalderen var det største stedet mellom Bjørgvin og Nidaros, uten å levne alt for mange spor av det i dag.

Neste stopp var Elnesvågen der Espen fikk rensket kranken sin hos en sykkelforretning. Dermed slapp vi å bekymre oss for ulyden som plutstselig hadde oppstått.

Etter litt mer sykling, og litt motvind, fant Amund ut at nå måtte det tas en pause. Slitne (hvertfall jeg) slang vi oss ned i gresset, før vi pluteselig kom på at vi hadde helt glemt klokka. Ca 10 km igjen til neste ferje, og kun 25 min igjen. Burde jo gå greit, men vi var jo midt i en lang oppoverbakke. Heldigvis for meg har Espen sykla en vinterdag før, så jeg kunne bare legge meg på bakhjulet, mens han dro det remmer og tøy kunne holde. Bakken syntes aldri å ta slutt. Vi turte ikke ta oss tida å se på klokka, men bare gav jernet. Selvfølgelig rakk vi det. 4 min før tida.

Ferja brakte oss til øya Aukra. Nok en gass-perle i Norge. Herfra går den nye gassledningen Langeled, som er den lengste i verden av sitt slag. Gassen sendes helt til England ved hjelp av trykk, hvor den skal forsyne tedrikkerne med 20% av gassen deres (det er veldig mye).

Også denne øya ble kryssa, og vi rakk den siste avgjørende ferja som skulle bringe oss over til Ona fyr for natten (det gikk kun 3 om dagen helt ut dit). Hvis du tror Ona fyr er kjent, er det kanskje fordi du har hørt om boka til Ingebrigt Steen Jensen. Men dette var virkelig en seværdigehet. Ferja vår ankom i det sola skulle senke seg ned i havet, på dette stedet ytterst ute i havgapet. Det var vinnstille, nærmest skyfritt, og utsikten inn til fjellene på fastlandet var upåklagelig.

Det tok oss nøyaktig like lang tid å utforske øya som å finne oss et sted å sette opp teltet, for det var ikke store øya. Men denne dagen var vi alene der, så vi slo opp teltet på en gresslette. Og der, 15 meter unna oss, lå en herlig hvit lang sandstrand som vi hadde helt for oss selv. Klart vi bada! Nei, ingen så oss.

Etter et over snittet forfriskende bad, var det nok en festmåltid på menyen. Vi stekte oss pepperbiff, med sjampinjong, salat, potetsalat og rødvinsaus. Nydelig, nydelig. Etter det var det kun en liten sjokoladepudding som skilte meg og soveposen. Livet er herlig.

Dag 3: Ona fyr - Ålesund.

Ting skjer tidlig om morran på nordvestlandet, så klokka ringte like tidlig søndagen. Ferja gikk kl 0800. Men så fikk vi oss en nydelig morgen tur gjennom nye historiske øyer, før en siste ferje brakte oss trygt på fastlandet igjen. Denne dagen var vært litt surere, men skydekket var fortsatt over skyene, og regnet igrunn bare avkjølende. Digg å være ute i regnet når utstyret er i orden.

Dagens ettappe var en tanke brattere en lørdagens, men det var jo bare kos uansett. Gjennom tunellene sang vi: "Har ni era klara barnestemmor kvar?".

Ikke mye mer å si om denne dagen, uten at vi strenet mot Ålesund to timer før siste buss gikk tilbake til Trondheim. Bare et aber. Kartet vårt hadde ikke fortalt oss at mellom oss å Ålesund var det en undersjøisk tunell, som verken var lovlig eller trygg for syklister. Det var her en litt gretten dame på 177 kom inn i bildet. Hun ville nemlig ikke fortelle oss når neste buss gikk, men bad oss være tålmodige, sette oss ned, og bare vente. Buss kom det nok uansett, selv om den eneste hun fant til oss gikk etter at Trondheimsbussen vår gikk videre..."Alle bussene stopper der, bare vær tålmodige". Heldigvis for oss hadde hun rett, selv om hun ikke hadde kontroll. Det kom en snill flybuss som tok oss med under fjorden.

Vel fremme i Ålesund rakk vi også å ta en dusj på vandrehjemmet, før vi tømte Mc'ern for burgere og satt oss på en 7,5 times lange bussreisa tilbake til Trondheim (usannsynlig lang tid, men...).

Norge er definitivt det fineste landet i verden!

Rondane august 2006

2006-09-23T10:09:17+02:00

Amunds reiseblogg er tilbake for å fortelle den om en heidundranes flott tur i Rondane nasjonalpark, 15.-18 august i år. Reiseleder var Kristin Beckstrøm, og med på slep hang jeg som et slips.

Dag 1: Rondvassbu

Bildet juger. Dagen vi kom opp var det dritt vær. Men glade og fornøyde over å ha kommet oss på fjellet, tok vi på oss reintøy, heiv sekken på ryggen og la på mars mot Turistforeningshytta Rondvassbu, midt i hjertet av Rondane.

For deg som ikke har prøvd hytte til hytte konseptet, kan jeg varmt annbefale deg det med en gang. DNT eier over 400 hytter i hele Norge, og som medlem får du også tilgang på nøkkel til de låste hyttene. Det fins ubetjente, selvbetjente og betjente hytter. Dessuten fins det også mange private betjente hytter i fjellheimen. Hyttene ligger fra 3 - 2065 moh (Fannaråkhytta). Det er også liten fare for å gå seg vil i fjellet hvis man følger den veldkjente røde T'en. Det er ca 20 000 km med T-merkede stier.

Dag 2: Rondslottet

Dag to og første hele dag ute i fjellet. Vi stod tidlig opp av sengene våre på sovesalen, og spiste frokosten ved Rondevannet. Denne dagen var det sol. Denne dagen skulle vi på toppen. Rondslottet - Rondanes høyeste fjelltopp, 2178 moh.

Som det synes på bildet var det kraftig stigning fra de første metrene. Og slik skulle det fortsette. Dette var en fantastisk dag. med nydelig utsikt. Etter å ha kommet oss opp i en hengende dal med litt lettere terreng, begynte stigningene opp mot dagens første 2000-meters topp, Vinjeronden (2044 moh). Vi kunne jo ikke nøye oss med en topp. Dvs, vi var nødt til å gå over den for å komme til Rondslottet....

Turen til Rondslottet (legg merke til at det ikke er noe e midt i navnet, det lærte nemlig jeg på turen) var estimert til 3,5t én vei, uten pauser. Med lunsj og sjokoladerast brukte vi akkurat 4t, og nådde sist opp av dagens turister. Hvem trenger vel å stresse. Bakdelen var bare at mens de fleste andre fikk skyfri himmel på toppen, fikk vi tåke...

Ned samme vei? Nei, det er kjedelig. Det gikk nemlig ann å gå videre over toppen, ned på andre siden og til en hyggelig lafta hytte som heter Bjørnhollia. Dit skulle vi. 4,5t til skulle det ta.

Etter en meget lang og bratt nedtur som vi måtte bruke litt ekstra god tid på, kom vi til en lang og koselig dal som førte oss frem til målet. Vi ble etterhvet ganske så møre i beina, og siden vi hadde brukt endel lengre tid en planlagt, var vi spente på om det fortsatt var middag å få på hytta. Men det var det vettu. Vi rakk akkurat 2. servering, og kom svette og fæle inn til dekka bord.

Dag 3 Illmanndalen og helbredelse

Illmanndalen var dagens mål, og ja, det brenner litt i muskler å ledd for stakkars nordmenn som ikke er fult så sporty som en slik blogg kan virke som.. For Kristins del innebar dette at hun ikke klarte å gå forlengs i trappene denne morran. Hun hadde veldig vondt i knærne. Bittert, tenkte vi, og fant ut at vi måtte bli en dag til å restituere. Kristin skulle sitte å lese, mens jeg skulle ta meg en dagstur alene. Ingen drømmesituasjon. Men heldigvis er det mer mellom himmel og jord enn det vi vanligvis oppdager. For rett før jeg skulle gå merka jeg at Gud talte til meg og oppfordra meg til å legge hendene mine på kneet til Kristin og be smertene forsvinne. OK, sa jeg, litt flau over å ikke kommet på at det selv. Et halvt minutt senere gikk Kristin ut i trappa for å teste kneet sitt, og når jeg kom diltenes etter fikk jeg et herlig blikk tilbake fra Kristin; Smertene er borte. Hun lo, jeg lo, og så gikk vi den planlagte dagsettappen sammen tilbake til Rondvassbu, gjennom Illmanndalen.

Kristin hadde ingen smerter mer i knærne gjennom hele dagen.

Dag 4: Dagstur og hjemreise.

Siste dag, og dagstur. Også denne dagen skulle bli i lett terreng. Vi tusla fra Rondvassbu og opp på en høyde i retning Per Gynt hytta. Første punkt på turen var Jutulhogget, som er et spesielt naturfenomen av en foss. Veldig jup og heftig.

Oppe på vår lille høyde, slappet vi av litt og koste oss. Før vi gikk tilbake til bilen og dro hjem igjen.

Et annet godt argument med å gå i fjellet, er at det gir grunnlag for så mange gode samtaler. Vanligvis når jeg treffer folk blir det mye pjatt opp nyhetsbildet, sport, skole og oppdateringer på hva som har skjedd i det siste med hverandre. Ikke dårlige ting nødvendigvis, men samtalene i fjellet får ofte en litt annen dimensjon. En kommer nærere inn på hverandre, og har tid til å ta de gode lange samtalene hvor man virkelig lærer hverandre å kjenne. I tillegg tror jeg at jeg tenker bedre når jeg går også, så jeg får gode ideer til ting og tang. Også finnes det jo ikke stress elementer som forstyrrer.

Fjellturer anbefales.

Test av Yahoo photo - Peru

2006-07-05T00:18:11+02:00

Dette er en test av Yahoo photo, som er en gratistjeneste som jeg kan legge ut bilder med ubegrenset lagringskapasitet. Tanker er om jeg får til å linke opp albumet fra bloggen min slik at jeg kan fortsette å legge ut bilder etter å ha brukt opp mine 10 Mb på blogspirit. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg har riktig link.

Perubilder

STUNTSTUP

2007-05-10T08:51:01+02:00

Nå er den her endelig. SESAM STUNTSTUP!!

Alle unnskyldninger for å kjede seg i sommer er altså forbi!

(Legg inn personlige rekorder i kommentarboksen, så kan vi ha en intern ranking.)

Sesam rett i adresselinja

2007-05-10T08:55:08+02:00

Mye hakke-news på siden min om dagen, men gode nyheter må spres.

Akkurat som ordboka jeg skrev om i går kan du nå få sesamsøk rett i adresselinja. Igjen gjelder det bare for Mozilla Firefox. De som bruker explorer har seg selv å takke...

Bare skriv: "sesam Bodø" rett i adresselinja der du vanligvis skriver webadresser, og du vil få et sesamsøk på Bodø. Du vil altså få værinfo, tv-klipp, nyheter og annen relevant info.

Her er oppskriften:

Opprett et bokmerke: Bookmarks (bokmerke) -> manage bookmarks (behandle bokmerker) -> new (nytt bokmerke)
Legg inn navn
Gi bokmerket et navn du synes passer, jeg har kalt det for "Hurtigsesam".
Legg inn Location (adresse)
http://www.sesam.no/search/?q=%s
Legg inn Keyword/nøkkelord = "sesam"
keyword er selvfølgelig valgfritt, og kunne f.eks. vært "s". Kall det hva du vil. Men det er dette nøkkelordet du skriver i URL-feltet før du skriver ordet du vil slå opp.

Da er du klar til å prøve funksjonen. Skriv sesam bodø i adressefeltet i nettleseren din, og sjekk om du får all relevant informasjon om norlandsbyen som du trenger.

[Det som skjer er at Firefox bytter ut %s-strengen i URLen med dessuten, og sender hele URLen til ordboken. Vips så får du opp søkeresultat hos Sesam.]

Kult hva?

1. Hva vil det si å være en kristen?

2006-05-03T00:10:00+02:00

Jeg har opprettet en ny midlertidig serie på siden min, basic info. De tre første bloggene vil være om:

Hva vil det si å være en kristen?
Guds rike, hvorfor det?
Hvordan i huleste tro på Guds rike?

Mange i dag kaller seg kristen, eller til og med personlig kristne. I verden i dag vil du i mange sammenhenger måtte presentere deg selv som kristen, muslim, jøde, hindu eller buddist. Men hva vil det si å være en kristen? Tro på Jesus, sier du? Ja, men hva innebærer det? Er troa di noe som du har definert selv, noe fiktivt og diffust, eller tror du på noe håndfast. Tro er full visshet står det i Hebrerene 11.

Jesus kom til verden med et budskap: "Guds rike er nær", sa han. Og gjennom alle evangeliene vi du se at det er dette som er budskapet, ja det er selve evangeliet (gode nyheter): Guds rike har kommet nær. Du vil også finne i det gamle testamentet at det står om riket som skal komme. Så når Jesus sier at Guds rike kommer med han, så er det klart det vekket oppsikt blant jødene.

Men at evangeliet er Guds rike betyr også at det er en hel del som evangeliet ikke er. Jesus budskap er f.eks ikke evangeliet om "God helse og god økonmi", "at det alltid er gøy og lett å være kristen", "at du er et forferdelig menneske uten noe godt i deg", "alt du må gjøre for at Gud skal like deg" eller "en filosfi du kan resonere deg frem til at er god". Håper dere er med meg på disse punktene, de er viktige for at du skal skjønne hva Guds rike er.

At Guds rike er kommet nær betyr at Jesus er kommet til jorda. For der Jesus er, der er Guds rike. Og det mest fantastiske med Guds rike er at Jesus er konge i dette rike. Dette er en faktaopplysning, og Jesus dokumenterte sin kraft og styrke gjennom helbredelser og under, mens han underviste alle som ville høre på om Guds rike.

Dagens første påstand: Hvis du tror på Jesus, må du tro på budskapet han: Gud rike er nær. Og siden dette er en faktaopplysning, er det rett og slett noe du må forholde deg til. Å bli kristen er derfor på ingen måte et skritt på veien til selvrealisering, og slett ikke som et "skritt 6" av "7 skritt til et lykkelig liv".

Jesus er Herre i Guds rike, belive it or not!

Reiseskildring: Peru

2006-02-14T00:10:00+01:00

I jula var jeg på en helt fantastisk tur til Peru for å besøke Kristin. Jeg var der fra 26.desember til 13.januar, og der nede traff jeg, i tillegg til Kristin, hennes søster og søsterens mann, Anette og Jon Erik Holtedahl. Vi reiste til lands og til vanns, og i lufta med, så vil du være med på (kjærlighets)historien så heng på!

Destinasjon 1: Cuzco

Når jeg landet i Lima 2. juledag ble jeg møtt av Kristin og gjengen på flyplassen. Det var stort (Forrige gang vi så hverandre var 5. oktober i Oslo).

Men Lima måtte vente. Tidlig neste morgen tok vi nemlig flyet videre til Cuzco. Mens Lima ligger langs kysten, ligger Cuzco på 3500 meters høyde langt inne i landet. Her skulle vi være noen dager for å venne oss til høyden og for å utforske litt av den sagomsuste inkakulturen. Cusco var nemlig hovedstaden i det mektige Inkariket som bredte seg ut over store deler av Søramerika når spanjolene ankom landet på 1500-tallet. Inkaene var en kongeslekt med opphav i Peru, som ved hjelp av militær overmakt fikk lagt under seg (eller utryddet) tusner på tusner gjennom et par århundrer. Dette førte til at religion, sola, og språk, Quechua, for veldig mange indianere i dag er den samme.

Personlig så var aklimatisering en aktivitet jeg trivdes med, og som meget greit kunne kombineres med kvalitetstid sammen med Kristin. Disse dagene brukte vi til å besøke inkaruiner, dra på ridetur, spise god og lokal mat, drikke koka-te, gå på markeder og alskens andre inkaaktiviteter.

Cuzco er på alle måter en flott by, og et anbefalt reisemål. Vi var riktigonok ørlitte granne uheldige siden det var regntid når vi var der. Men for å opprette en allmenn misforståelse når det gjelder regntid: Regntid i Peru er i tillegg til å være en tid på året (desember - mars), så er det også et klokkeslett, nemlig halv to. Derfor er det fullt mulig å stå opp tidlig og utnytte dagene mens det ennå er sol og fint vær.

Destinasjon 2: IncaTrail og Machupicchu

Reisens hovedmål (hva turistattraksjoner angår, jeg anser ikke Kristin for å være dette) var definitivt Incatrailen til Machupicchu. Å gå incatrailen innebærer en firedagers teltur i Andesfjellene sammen med andre turister og en drøss med bærere. Vi var 15 stk som hadde meldt oss på samme tur, og vi ble fulgt av to guider og 22 bærere inklusive kokk. Vi deltakere var påfallende rike (fra USA, Canada, Danmark, UK, Frankrike, Australia og New Zealand), mens bærerne var påfallende fattige (de kunne dårlig spansk [som er nasjonalspråket] og hadde fottøy laget av gamle bildekk). Men humøret var på topp både hos oss og hos dem, og våre lokale helter gav oss en upåklagerlig god service. Gjennom hele reisen bar de 8 tomannstelt, et mattelt med bord og stoler(!), et kjøkkentelt, gass og gassovn til matlagning, kopper og kar, bestikk, mat for hele reisen, en stk eco-toilet, 5 kg bagasje per hode, og så klart sin egen bagasje. Hver dag serverte de oss frokost, lunsj, middag og afternoon tea. Slik måtte altså bærerneslå ned l eiren etter at vi gikk for så å løpe forran oss å slå opp leiren først til lunsj, siden til middag. Det hele var veldig imponerende.

Vi, hvertfall jeg, hadde derimot mer enn nok med å bære våre 2-5 kg tunge daypack opp fjellsidene, og komme oss opp på "Dead womans pass" (4215 moh). Dette målet på veien nådde vi på nyttårsaften, men medaljens bakside var at vi sovna tre timer før midnatt...

Videre gikk incatrailen over flere høye pass, forbi imponerende ruiner, gjennom tuneller i fjellet, ned stupbratte trapper og bortover gåtefulle stier. Kristin forelsket seg helt i alle fossene og bekkene som rant ned fra fjellsidene, og alt kan bare såre vel og helmaks!

Etter å ha stått opp grytidlig ankom vi Machupicchu med solen den fjerde dagen. Dette stedet var virkelig imponerende! Hva Machupicchu var og hva som skjedde med det er fortsatt ganske uvisst. Det var ikke en vanlig by, men Incaen hadden en egen bolig, samt at det er mange templer og hellige steder i tillegg til terrasser til jordbruk og mersmåkarsboliger. Det hele ble oppdaget av National Geographic og Hiram Bingham i 1911, fullstendig dekket av jungel, men også like fullstendig robbet for gull og verdier. På stedet er det funnet rester etter mat og produkter fra hele Søramerika og kun kvinneskjeletter(!). Det er også påfallende at det ikke virker som om stedet var kjent blant indianerne. Det var da også en ren tilfeldighet at Bingham fant stedet, mens han var ute på en ekspedisjon med et annet mål

Arkitekturen på stedet var overveldende, og veldig distinkt forskjellig mellom den hellige og mer fattige delen. Alle hellige steder ble nemlig bygget av stein, men uten noen form for mørtel eller bindemiddel. Alle steinene var spesialtilhugget og tilpasset til minste detalj. På steinen midt i bildet til venstre ser vi også en spennende formasjon som kalles jordsjelvsikring(!). Og at det fungerer er hevet over enhver tvil, for stedet er preget av jordskjelv, og mange av de fattige husene hadde ramlet sammen, mens de hellige stedene stod som nye ennå.

Videre kan meldes om rette vegger, flere etasjer, fontener, geometriske og astronomiske nøyaktigheter, spektakulære byggverk, en stein som ikke kastet skygge når solen stod i senit på årets lengste dag og noe for enhver (ingeniør)smak.

Destinasjon 3: Titicacasjøen

Etter en togtur tilbake til Cuzco og en uforglemmerlig busstur videre ankom vi byen Puno og reisens andre store turistmål, Titicacasjøen. Dette er verdens største og høyeste innsjø (3810 moh, 8560 km2), og er befolket av en mystisk folk kalt "Uros people". Uros folket skiller seg ut fra de fleste andre folk ved at de bor hele livet sitt på øyer som flyter og som de har laget selv av siv som vokser i vannet. Dette sivet bygger de også båter og hus av, de spiser det og de bruker det som brensel. Øyene kan variere i størrelser i størrelsesorden hundre kvatdratmeter, og det er ca 30-40 av dem. I dag er deler av disse øyene sterkt turistifisert, men fremdeles lever store deler av de som de alltid har gjort. Ingen arkeologer har noen gang klart å tidfeste når kulturen oppstod, men det er hvertfall sikkert at de som et folk, av veldig få, overlevde inkaene. Selv påstår de at de har levd der siden tidens morgen, så hvem vet?

På grunn av en bittelitt ustabil mage hos undertegnede, ble Kristin og jeg værende i Puno en dag ekstra, mens ekteparet Holtedahl reiste videre på sin forsinkede bryllupsreise i forveien. Her hadde Kristin og jeg god tid til å dra på markeder igjen, og shoppe litt Inca-equipment, før vi også begav oss ut på en begivenhetsrik lang 24timers busstur tibake til kysten og noen dager med sol og varme.

Det begivenhetsrike med bussturen var først og fremst lengden. Den skulle nemlig tatt 8 timer mindre, men problemer med motoren førte til diverse forsinkelser. Først ble halve bussen "bortført" midt på natten til en annen buss mens jeg sov, uten at jeg visste det. Kristin stakkar som satt ved siden avmeg våknet, men visste ikke hva som skjedde (men var vel vitene om historier om bussrøveri...). Men heldigvis forsvant frykten med uvitenheten, og at bussen hadde motortrøbbel kunne lett oppfattes når vi tøffet videre i 30 km/t. Ja, ja, vi kom nå frem.

Destinasjon 3: Paracas

Paracas var ikke et mål i seg selv, men snarere ett middel for å nå målet: sol og sommer. Dette området av Peru ligger på ca 3 grader sør for ekvator, og januar er midt på sommeren, hvilket passet meg ypperlig. I motsetning til de tildligere destinasjonene er imidlertid ikke Paracas noen stor turistmetropol, men snarere et sted hvor det stort sett fantes Peruanere. Så her fikk vi virkelig nytt livet i noen gode dager.

Siden Kristin og jeg ikke tålte prisene på hotellet Anette og Jon Erik hadde tatt inn på, fant vi oss et hyggelig krypinn like ved. Dette viste seg å være genialt for ekteparets hotell inneholdt både tennisbane, svømmebasseng, boblebad, en romantisk brygge og flere caféer og resturanter - hit kunne vi selvfølgelig komme på besøk (les:tilbringe hele dagen).

En fantasktisk kul og anbefalbar aktivitet som kunne gjøres i Paracas var "Dune bugging". Stedet ligger nemlig midt i en ørken, og dune bugging består i å kjøre på sanddyner med et sandkjøretøy. Bilen så temmelig hjemmelaget ut, og sikkerhetsbeltene måtte knytes på, men den gikk i over 100 km/t og funket utmerket til sitt bruk. Vi kjørte både fort bortover, og bratt ned bakker. Det var superfestelig. Midt under turen tok vi en god pause for å stå på Sandboard. Denne aktiviteten ligner sterkt på Snowboard og kan vel sies å være nokså lik, mens det var vanskeligere å svinge, var det ca like vondt å tryne..

Destinasjon 4: Tilbake til Lima

I Lima bodde vi i den rikeste bydelen, Miraflores. Bilde til venstre er tatt fra Byens Aker Brygge, nemlig Larcomar. Her ble rikdommen brettet ut for oss, og selv en hobbysosialantropolog skjønner seg på at kontrastene må være store. Dette fikk vi også bekreftet da vi dro ut til en av de fattigste bydelene og til Strømmestiftelsens mødrehjem. Der ute bodde det mødre under 18 år, som hadde opptil 3 unger. Den yngste mora var 12 år, og noen fedre var det ikke inne bilde lenger.

Refleksjoner til ettertanke:

Gjennom hele Peruturen opplevde vi å se en vond fattigdom fra bussvinduer og i bybildene. Et flertall i peru er fattigere enn selv oss studenter i Norge som lever på 6000,- i mnd. Men fattigdommen får et annet uttrykk siden de lever på en annen måte. Mange virker lykkerlige selv om de har lite.

Problemet i Peru slik jeg ser det er todelt: Utdanning og korrupsjon. De aller fleste i Peru går i dag på skole, men bare så alt for kort. Kun et fåtall fullfører barneskolen. Barna blir tvunget til å hjelpe til hjemme, og mange foreldre ser ikke nødvendigheten av at ungene går på skole. På denne måten skjer det veldig liten utvikling, og i byene vokser kriminaliteten med analfabetismen. Dessverre blir så altfor mange av de som kommer seg frem i livet med utdanning og jobber bitt av korrupsjonssystemet i Peru. Særlig politikken har vært tydelig påvirket av korrupsjon, og store deler av Perus ressurser ligger nå på utendlandske hender etter regelrett å ha blitt solg av politikerene. Veldig lite av pengene i statsapparatet kommer innbyggerne til gode, og velfedssystemet i Norge står i stor kontrast til deres overkapitalistiske system.

Mens vi venter på bilder fra Peru

2006-01-20T14:05:00+01:00

Min fetter har vært på fære igjen på spillfronten

(For dere som husker melketid!)

Nå er det Katapult som gjelder, og det er et godt tidsdriv nå tidlig i semesteret.

Og at det ligger på Sesam sine sider er 100% tilfeldig...

Trykk på bildet, eller gå rett til Sesam Katapult

Jotunheimen i strålende sol!

2005-09-12T12:00:00+02:00

I helga har jeg vært i Jotunheimen og gått i fjellet sammen med Sven, Espen, Jon, Stian og Pål Henrik, alle trondheimere. Vi ankom Leirvassbu i ellevetida fredag kveld i mens nordlyset danset på den stjerneklare himmelen. Vel var gradestokken så vidt under frysepunktet, men alt lå til rette for en fantastisk helg.

Og fantastisk ble det. Etter en god natts søvn i telt like utenfor den nevnte turisthytta, kunne vi stå opp til skyfrihimmel og strålende solskinn. Selvsagt var ikke vi vonde å be, så vi la ut på tur sporenstreks. Lørdagen mål var Bukkeholstindene. Vi skulle balanseere langs eggen mellom Søndre- og Store-bukkeholstind, sistnevnte på 2213 moh. Det var en vanvittig morsom, spennende og deilig tur på alle måter. Ingen uhell, ingen skyer, ingen vind, bare DIGG!

Søndag morgen var det ikke like bra vær, men det var sikker likevel over snittet for en septemberdag i fjellet. Denne dagens mål var Kyrkja på 2058 moh, som så nydelig er motivet på bildet øverst. Også denne dagen ble en stor suksess, selv om tempoet nærmet seg syregrensa når Espen begynte å lure på hvor fort det gikk an å gå oppover fjellsida.

Reiseskildring2: Korfu

2005-09-05T20:10:00+02:00

Korfu 05!

Siste uka før skolen begynte igjen stupte Espen og vi andre ut i en aldri så liten pakketur til Hellas. Vi andre vil si Magnus, Katrine, Sven og meg selv, dvs nesten den samme gjengen som tidligere i sommer var på sykkelferie, nå bare forsterket på den kvinnelige siden.

Magnus, Sven og Espen er veldig gode barndomsvenner av meg hjemmefra Gjerdrum. Helt siden 6. klasse når jeg for alvor ble inkludert i gjengen, har vi hengt sammen i utallige timer både med speiding, langrenn, skole og diverse turer både inn- og utlands. I dag bor Magnus i Oslo sammen med sin kjære Katrine hvor de begge studerer medisin på 4. året. Etter at Espen flytta opp til Trondheim i forrige uke har resten av oss nå slått oss til i trønderbyen.

Men tilbake til dagene i syden. Siden vi hadde med jenter, og gjerne ville utnytte dagene hadde vi selvfølgelig bestilt frokost på hotellet hver morgen. Dette førte til at vi egentlig hadde en riktig så trad familieferierytme på dagene, med tidlig opp og hoppe. I tillegg hadde også Sven og Espen et eget singelgutta-opplegg om kveldene som førte til at senga for deres del ble benyttet minimalt. Men som dere ser på bildet var det fortsatt krefter igjen til et slag beachball i vannkanten.

Tre av dagene slo vi til å leide bil. Bil og bil, vil kanskje noen si, det var en Hyundai Atos, som vi akkurat klarte å presse 5 stk og 2 luftmadrasser inn i, bare med litt bruk av svette, blod og tårer. Å kjøre bil i Hellas anbefales på det sterkeste. Det var en fryd å kjøre mellom illsinte grekere, som tuta, kjørte forbi på begge sider og gjerne samtidig som det kom biler i mot. Etter tre dager var jeg helt med, og skjelte de ut tilbake igjen. Bilhornet er undervurderti den norske bilkulturen.

Bilen gjorde jo også at vi fikk sett litt større deler av øya. Hver dag dro vi til et nytt sted og fikk dermed større glede av uka vår. Når vi også klarte å komme oss gjennom uten uhell kan jeg ikke si annet enn at det gikk glatt (kanskje med unntak av at Katrine ble litt småkvalm når Sven kjørte...)

Men leiehysteriet stoppen ikke med bil. Vi leide også sykler og skutere. Sykling fant Sven og Espen ut at måtte være en ypperlig aktivitet i den kun 30grader lufta. Og målet var selvskrevent: øyas høyeste punkt Pantokrator, på over 900mho. Siden Magnus og Katrine hadde en dag for seg sjøl, måtte jeg pent slenge meg med. Og det ble et slit, men en koselig slit. Det var nemlig usedvanlig fint oppover liene. (U)heldigvis så punga Espen sykkelen i det han skulle ta en liten avstikker fra ruta, og det midt oppe i fjellet. Ingen ekstra slange, ingen lappesaker. Vi prøvde å spørre noen lokale om hjelp, men velviljen var liten, og lappesaker hadde de ikke hørt om: "kjøp ny slange", sa de. Lettere sagt enn gjort 10 km unna nærmeste butikk. Vi måtte ta beina fatt.

Men Sven ga seg ikke å ville til toppen. To dager etter skrøyt han på seg magasjau om morran, og blei igjen hjemme, mens vi andre dro å bada på andre siden av øya. Men pigg som han var, leide han sykkel for andre gang og besteg fjellet alene, ettertrykkelig dokumentert av hans eget digitalkamera.

Enda en gang, noen dager senere, klarte Sven å bestige fjellet, men denne gangen lot ikke Espen seg lure å beit seg på. Men det skal sies at det nå var skutere som bar de mot toppen. Og ned igjen da Sven. Sven hadde et delmål med skuterturen, og det var å overbevise for seg selv at motorsykkel ikke var noe for han. Jeg veit ikke Sven, døm selv! Han tryna nemlig på vei ned igjen, da han skulle sjekke om det gikk ann å holde gassen i bånn rundt en 180 graderssving.

Men nå er vi trygdt hjemme igjen. Stappfulle av minner, og stappfulle av god gresk mat. Ferie anbefales!